Forskerseminar: Mellom terapi og normalisering

Tid: Torsdag 20.oktober, kl. 14.00 til 16.00,

Sted: Kaarstad 305,

Gjest: Historiker Per Haave, forsker ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo, og seniorforsker ved Oslo universitetssykehus.

Arrangør: Forskergruppa Kulturmøter

Tittel: Mellom terapi og normalisering. Hvordan barn og unge med atferdsvansker ble et anliggende for psykiatrien – et historisk perspektiv

Torsdag 20.oktober, kl. 14, arrangerer Forskergruppa Kulturmøter forskerseminar med Per Haave. Haave er utdannet historiker, og forsker på spørsmål knyttet til velferdsstaten, helsevesenet med vekt på psykiatri, og med spørsmål knyttet til minoriteter. Fra 2011 til 2015 var han medlem av Tatere-/romaniutvalget, som i 2015 leverte sin sluttrapport, NOU 2015:17. Assimilering og motstand. For tiden er han engasjert i et prosjekt om Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (1963–2004) – en barne- og ungdomspsykiatrisk pionerinstitusjon i historisk perspektiv (arbeidstittel). Haave deltar også i til NFR-prosjekter: 1) Historicizing Intelligence: Tests, metrics and the shaping of contemporary society, og i 2 ) Biomedisinalisering fra innsiden og ut (BIO)

Denne gang skal Haave snakke om hvordan barn og unge med atferdsvansker ble et anliggende for psykiatrien. Han fører historien tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, og følger den fram til 1950-årene da det ble skapt en diskusjon uten skarpe grenser mellom terapi og normalisering. Arbeidet til Haave skal munne ut i en artikkel om dette emnet.

Fredag 21.oktober, 9.15 til 11.00 vil Haave holde en forelesing for førsteårsstudentene på sosionom-utdanningen. Forelesingen vil være åpen for alle, og arrangeres i samarbeid med Institutt for sosialfag ved/høgskuleektor Betina Haug Olson og professor Roar Stokken, AHS, Høgskulen i Volda. Sted: BK 161 Store aud.

Under følger Per Haaves sammendrag av artikkelen han jobber med, og hva han vil snakke om på forskerseminaret: «Langsomt ble barn og unge med atferdsvansker et anliggende for psykiatrien. Psykiateren Ragnar Vogt tok et første større skritt da han i 1909 utredet spørsmålet om ’behandlingen av sjælelig syke, forsømte barn’ for en skolehjemskomité. Artikkel starter med Vogts utredning og slutter i 1956, da et offentlig utvalg etter fire år levert og innstilling med forslag om et ‘psykisk barnevern’ på siden av spesialskolene (inkludert de tidligere skolehjemmene). I mellomtiden var spørsmålet om psykiatriens oppgaver i barnevernet blitt utredet og diskutert flere ganger, og i 1936–1937 foretok legen Einar Haugen, på oppdrag fra Kirke- og undervisningsdepartementet, en psykiatrisk undersøkelse av elever ved tre skolehjem.

Haugens undersøkelse fikk stor betydning for utviklingen av begrepet om psykisk syke barn og unge, og hvordan de skulle behandles og normaliseres. I det hele tatt vokste det fram en diskurs uten skarpe grenser mellom terapi og sosial normalisering. En uttalelse av helsedirektør Karl Evang i 1950 illustrerer dette. For ham var ‘forebyggelse av sosiale insufficiens-tilstander som kriminalitet, alkoholisme, prostitusjon etc.’ en vel så viktig oppgave for barne- og ungdomspsykiatrien som behandling ‘i tradisjonell medisinsk forstand’. Psykiatriens store mål i barnevernet, mente Evang, måtte være ’å bidra til å skape sosialt veltilpassede mennesker, og dermed nyttige, – og lykkelige, – samfunnsborgere’. Forslaget om et ’psykisk barnevern’ (1956) var nettopp et forsøk på å imøtekomme et ønske om en normaliserende terapi, som skulle bidra til å avvikle det ’utenforskapet’ som skolehjemsinstitusjonen hadde skapt.

I artikkelen vil jeg undersøke hvordan møtene mellom psykiatrien og skolehjemsinstitusjonene endret den etablerte fortellingen om barn og unge med atferdsvansker. Framfor alt vil jeg undersøke hvordan psykiatrien utdefinert en del av barnevernsklientellet fra det pedagogiske og skapte behov for barne- og ungdomspsykiatrien som begynte å ta form i Norge i 1950-åra, og da med behandlingen av de vanskeligste barnevernsbarna som en av sine oppgaver ».

Vel møtt!

På vegne av Forskergruppa Kulturmøter, førsteamanuensis i historie, Åsmund Svendsen