Kammermusikk i verdensklasse

Wolfgang Plagge, komponist og pianist

Wolfgang Plagge viste meget tidlig en glødende interesse for klassisk musikk, og begynte som fireåring seriøst å spille piano samtidig som han gjorde sine første komposisjonsforsøk. 10 år gammel vant han en internasjonal talentkonkurranse i engelsk fjernsyn, fulgt av 1. pris i Ungdommens Pianomesterskap i Oslo året etter.

Som 12-åring gjorde han i 1972 en oppsiktsvekkende klaverdebut i Oslo med H.M. kong Olav V til stede i salen, og han vant i de følgende årene flere nasjonale og internasjonale priser og legater. Plagge er i dag aktiv som utøver over store deler av verden og har samarbeidet med flere av vår tids store musikere, både som solist og kammermusiker. De siste årene har han i tillegg markert seg som en fremragende produsent, i både norsk og internasjonal sammenheng.

Komponisten Wolfgang Plagge har siden han fikk sine første komposisjoner utgitt som tolvåring utviklet seg til en moden, egenartet og mangesidig skapende kunstner med en omfattende produksjon. Hans verkliste spenner fra liturgisk musikk til symfoniske verker, og kammermusikk og solistisk klavermusikk utgjør en hoveddel. Plagges musikk oppføres av enkeltmusikere, ensembler og orkestre over hele verden, og hans ry som komponist er i stadig vekst.

Plagge var i 1996 ”Årets komponist” i Trondheim Symfoniorkester. Han mottok den amerikanske ASCAP Award i 2001 og vant Vocal Nords komponistkonkurranse i 2003. Plagge ble i januar 2007 tildelt den ungarske ordenen Den internasjonale kulturelle ridderorden av St. Stefan, Ungarns høyeste sivile utmerkelse, for sitt arbeid med å fremme ungarsk musikk og kultur i Norden, samt for sitt arbeid med Zoltan Kodálys undervisningsteknikk.

Annar Follesø, fiolin

Annar Follesø har markert seg som en av Norges mest spennende musikere de siste årene, og har studert ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo og ved Indiana University i Bloomington, USA. I tillegg til sine fiolinstudier under Mauricio Fuks i Bloomington, studerte han barokkfiolin med Stanley Ritchie og kammermusikk med bl.a. Menahem Pressler og György Sebök.

Follesø har utgitt 2 CD-er på platemerket 2L, den siste i samarbeid med pianist Christian Ihle Hadland og klarinettist Björn Nyman. Denne platen, med verker av Bartók, har fått strålende kritikker i inn- og utland. Kjell Hillveg skrev i Aftenposten: ”Follesø har en suveren formsans og et nyanseregister som bare må høres...Denne utgivelsen har med andre ord gitt meg et nytt syn på Bartók”. I 2009 vil Follesø spille inn Ole Bulls to fiolinkonserter og flere andre Bull-komposisjoner sammen med Kringkastingsorkestret og dirigent Ole Kristian Ruud.

Annar Follesø har turnert og spilt konserter i en rekke land, deriblant USA, Kina, Russland, Frankrike, Østerrike og Sør-Korea. I Desember 2006 var han solist med Euro-Asian Philharmonic Orchestra i Seoul. Follesø har vært solist med Stavanger Symfoniorkester, Kringkastingsorkestret og Kristiansand Symfoniorkester. Han spilte ved Festspillene i Bergen i 2005 og 2007.

I 1998 ble Follesø første norske fiolinsolist til å spille ved Festspillene i Salzburg, da han vant fiolinprisen ved Det Internasjonale Sommerakademiet i Salzburg for sin tolkning av Bartóks solosonate.

”Das kann doch jeder Esel hören!“

I forbindelse med konserten har vi mottatt denne teksten fra Wolfgang Plagge om Brahms og originalitetsdebatten:

”Das kann doch jeder Esel hören!“ – det kan da ethvert esel høre! – Brahms‘ berømte gjensvar etter at han nok gang hadde fått høre at hans komposisjoner lignet på Beethoven…

Johannes Brahms er mesteren som aldri ga etter for ren impulsivitet, og som aldri falt for fristelsen å gi fra seg en eneste uoverveid tone. Hans livsverk kom derfor på mange måter til å stå i ettertenksomhetens tegn, og den historiske epoken han levde i, nødvendiggjorde en bortimot overmenneskelig vilje og evne til stadig kunstnerisk og estetisk utvikling og nytenkning.

Han tre sonater for fiolin og klaver er blitt stående som tre av de mest sentrale kammermusikalske verk fra den romantiske æraen, men de viser formelt ikke desto mindre klare klassiske formtrekk: Brahms’ formelle mesterskap var legendarisk – han arbeidet utrettelig med utvidelser og modifikasjoner av hevdvunne komposisjonsformer som sonatesatsform, liedform og fugeform, og anvendte dem på en eller annen måte i alle sine verk. Det er nok denne forkjærligheten for musikalsk arkitektur som forledet samtiden til stadig å trekke paralleller til forgjengere som Beethoven og Haydn (!), og som langt på vei bedøvet dens evne til å oppfatte og erkjenne det spesifikt Brahms’ke idiom. Dette er et fenomen som har rammet store skapende kunstnere til alle tider, og som definitivt også kan merkes i vår tid – det er ettertidens privilegium å kunne nyte en kunstners livsverk i sin helhet – samtiden vil derimot gjerne gi til kjenne sitt eget musikalske kunnskapsnivå gjennom å ”avsløre” kunstnerens kilder og sammenligne med eldre materiale.

På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at det måtte ta noe tid før Brahms’ uforlignelige stemme kunne få klinge i kraft av sin egen særegne autoritet, men fra hundreårsskiftet 1900 har hans verker fått en stadig viktigere plass i vår musikalske bevissthet. I våre dager ruver derfor de tre fiolin/klaver-sonatene som noen av de viktigste musikalske bæresøyler i kammermusikkens tempel. De arter seg som fullt utvokste symfonier for to instrumenter, og legger for dagen en instrument- og klangforståelse som fortsatt savner sidestykke. Innholdsmessig svinger de fra lykiske partier av en tidsstansende skjønnhet (2.sats i G-dur-sonaten) til vulkansk temperament (finalesatsen i d-moll-sonaten). Mellom disse ytterpunktene ligger musikalske avtrykk av alle tenkelige sinnstilstander, fra en sår melankoli i d-moll-sonatens tredje sats, via det lett ambivalente – som i midtsatsen i A-dur-sonaten, til det løsslupne og nærmest burleskt livsbejaende – som i A-dur-sonatens sluttsats.

Det er i det hele tatt det rett og slett ubegripelige sjelelige mangfoldet som griper en mest i Brahms’ skapende liv; et mangfold som begynte med en ubendig sturm-und-drang-periode og fant sin fullendelse i en musikalsk visdom og erkjennelse av henimot skremmende dybde og renhet.

Det er vårt privilegium å kunne ta for oss av våre forgjengeres tilkjempede innsikt – la oss bruke tiden til å lytte til hva de faktisk har å si oss – ikke til å analysere hvem de eventuelt måtte ”ligne på”.