– Både pressen og privatpersoner tråkker over grensene
Hovlid er førsteamanuensis ved Avdeling for mediefag og utdannet jurist. Hun har nylig gitt ut boka Vern av privatlivets fred. Et tema som engasjerer mange og hvor tolkningene kan være veldig ulike.
Med dagens utstrakte bruk av både sosiale medier og blogger, er det ikke lenger bare de tradisjonelle mediene og forlagene som må forholde seg til lovverket når en publiserer noe. Hovlid opplever at det er økt fokus på og bevissthet rundt dette, men at det likevel er forbedringspotensial.
– Selv om norsk presse er bedre enn mange andre lands presse når det gjelder å respektere privatlivet, tråkker de ikke sjelden over grensene. På sosiale medier er omfanget av krenkelser av vernet av privatlivets fred stort. For eksempel er det slik at fordi bilder av personer fra private fester og ferier sjelden har allmenn interesse, må man ha samtykke fra de avbildede før man legger det ut. Slikt samtykke foreligger i de fleste tilfeller ikke, og dermed er det ulovlig, sier Hovlid.
VANSKELIG VURDERING
Boka bygger på Hovlids doktoravhandling fra 2014. Det startet med at hun i 2006 ble tildelt et stipend ved Avdeling for mediefag for å skrive doktorgrad innenfor temaet "Ytringsfrihet og presseetikk". Da var det to år siden Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) hadde avsagt en dom som fikk veldig mye oppmerksomhet i Norge og ellers i Europa: Den såkalte Caroline-dommen der Tyskland ble dømt for ikke å ha sikret privatlivet til prinsesse Caroline av Monaco godt nok. Tyske domstoler hadde frifunnet tyske magasiner for å ha publisert reportasjer med bilder fra hverdagslivet til prinsesse Caroline.
– Det var mange diskusjoner om Caroline-dommen og reglene om vern av privatlivets fred i både pressen og juridiske tidsskrift på den tiden. Jeg syntes diskusjonene var spennende og fikk lyst til å se nærmere på disse reglene som er viktige både for journalister og andre publisister.
– Er lovbestemmelsene om vern av privatlivets fred tydelige nok?
– Lovbestemmelsene er korte og diffuse – de sier stort sett bare at det forbudt å "krenke" privatlivets fred. Hva som ligger i å "krenke", er uklart og vil tolkes forskjellig fra person til person. Men slik må lovtekster ofte utformes. Da blir det opp til domstolene gjennom rettspraksis å trekke de nærmere grensene for når det kan sies å foreligge en "krenkelse" og ikke. I rettspraksis er det et nokså tydelig mønster: Har ytringene allmenn interesse, kan de offentliggjøres, har de ikke allmenn interesse, kan de ikke offentliggjøres.
Slik sett er reglene tydelige, men vurderingen av hva som har allmenn interesse, er vanskelig. Det er etter mitt syn uheldig at en så vanskelig vurdering er så godt som avgjørende for avveiningen mellom ytringsfriheten og privatlivsvernet. Informasjonsverdien bør være et moment i avveiningen, men det bør ikke opereres med et kategorisk skille mellom ytringer med og uten allmenn interesse som får tilnærmet avgjørende betydning.
ALLMENN INTERESSE ELLER IKKE?
Hovlid, som har begynt på et professorstipend ved Høgskulen i Volda, mener vern av privatlivets fred har fått økt aktualitet og oppmerksomhet i Norge de siste tiårene av flere grunner. Den ene er pressens økte fokus på det individuelle og nærgående.
– Videre har vi fått mange nye kommunikasjonskanaler som mange ønsker å dele privat informasjon om seg selv og andre gjennom. Parallelt med dette har overvåkningsproblematikken ført til at publisering av private opplysninger er enda mer betenkelig i dag enn tidligere. Samtidig er ytringsfrihet en fundamental rettighet i et demokrati, og ytringsfriheten står sterkt i Norge. Vi hører ofte folk si i diskusjoner at ytringsfriheten er absolutt. Det er den naturligvis ikke, men det sier noe om nordmenns holdning til ytringsfrihet. Det blir derfor mye diskusjon om hvor grensene for ytringsfriheten bør gå, sier Hovlid.
– Hvilke funn har du gjort i arbeidet med boka?
– Jeg har blant annet drøftet hvilke hensyn som begrunner vernet av privatlivets fred, hvilke deler av livet vårt som kan sies å være privat, når man kan si at noen har samtykket til å få privatlivet sitt offentliggjort og når hensynet til ytringsfriheten tilsier at private forhold kan offentliggjøres selv om den omtalte ikke har samtykket. Et sentralt funn er at det avgjørende i slike saker ofte blir om ytringene har såkalt "allmenn interesse" eller ikke. Det lengste kapittelet i boken handler om når ytringer om private forhold kan sies å ha "allmenn interesse".
Konklusjonen der er at det ikke skal så mye til før domstolene sier at kjente personers privatliv har allmenn interesse – for eksempel mente EMD at bryllupsfesten til Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther var av en viss allmenn interesse. Det meste av det som legges ut om alminnelige personer på sosiale medier, for eksempel bilder fra private fester og feriereiser, vil derimot neppe bli ansett for å ha allmenn interesse, påpeker Hovlid.
NY BOK PÅ VEI
Hun er nå i gang med arbeidet som skal gjøre henne til professor. Hovlid er én av fem som er tildelt professorstipend ved HVO, en ordning som startet i fjor høst. Akkurat nå jobber hun med en artikkel som utdyper noen av problemstillingene om sosiale medier som hun tar opp i boka.
– Framover har jeg forskjellige planer, blant annet har jeg en avtale til med Gyldendal om en ny bok innenfor medieretten som jeg skal skrive sammen med den tidligere veilederen min i Bergen.
Medieforskeren setter stor pris på professorstipendet, som gir henne muligheten til å fokusere på forskingen.
– Jeg er veldig glad for å ha fått professorstipend og synes det er en veldig god ordning. For meg fungerer ordningen godt, den gir meg bedre rom for å fortsette å skrive nå som jeg er "i siget". Forhåpentligvis vil jeg klare å følge det planlagte løpet mitt og dermed kvalifisere meg til professor tidligere enn jeg ville klart uten stipend.