Krass kritikk mot veimyndighetene

Høgskulen i Volda uteksaminerte i juni sine første mastergradstudenter ved Avdeling for samfunnsfag. I mastergradoppgava si tok Kolbein Halkjelsvik utgangspunkt i en selvopplevd hendelse som røykdykker.

- Da jeg skulle velge tema, var det bare kort tid etter at det hadde vært en dødsulykke i Rotsethorntunnelen. Jeg satt igjen med sterke følelsesinntrykk etter å ha deltatt som røykdykker der, forteller han. Jeg ble opptatt av problematikken om beredskap ved ulykker i tunneler.

- Eieren er ansvarlig for brannsikring og beredskap for redningsarbeid dersom en ulykke skulle skje i en tunnel. I de fleste tilfeller ligger eieransvaret hos Statens vegvesen (SVV), sier Kolbein Halkjelsvik. Denne etaten skjøtter ansvaret sitt dårlig. Det gjør også Direktoratet for Brann- og Eksplosjonsvern (DBE) som skal ha tilsyn med tunneleieren.



Alltid godt å se lyset i enden av tunnelen!



- Dette er ikke noe jeg har funnet ut selv, understreker han. Alle data i masteroppgava mi kan dokumenteres. Jeg har tatt for meg de fem store tunnelkommunene Odda, Voss, Aurland, Ålesund og Volda som alle har hatt erfaring med reelle brannulykker i veitunneler. Jeg har snakka med brannsjefer og røykdykkere i disse kommunene, og de er alle misfornøyde med forholda. Jeg har også vært på seminar der representanter fra SVV og DBE har hatt innlegg om tunnelsikring. Alt som ble sagt, har jeg skrevet ned og tatt med i oppgava mi. Likeså har jeg tatt utgangspunkt i skriftlig materiale som er utarbeidd av de samme etater, forteller Kolbein Halkjelsvik.


Kolbein Halkjelsvik var med som røykdykker under bergingsarbeidet ved bilulykka og brannen i Rotsethorntunnelen i fjor sommer. Han har følt problema på kroppen selv og vet hva han snakker om .

- De personlige opplevelsene jeg hadde i arbeidet med denne ulykka, kan generaliseres, sier han. I alle de fem kommunene jeg har undersøkt, rår det en følelse av at en ikke er maksimalt i stand til å utføre skikkelig redningstjeneste dersom det oppstår brann i en veitunnel. Når det gjelder ulykka i Rotsethorntunnelen , kunne ikke all verdens utstyr ha endra utfallet. Men det endrer likevel ikke på at vi totalt sett mangler både utstyr og opplæring, sier han. I et nytt tillegg i Brannvernlova, står det at tunneleieren skal betale opplæring og utstyr for de lokale brannverna. Men slik fungerer det ikke i virkeligheten. Utstyr og opplæring blir bare tildelt kommuner som er så små at det ikke er naturlig at de har slikt utstyr selv. Det ble forventet at Volda kommune skulle ha dette utstyret på plass, noe som ikke var tilfelle. Vi så ikke behov for det før etter at tunnelen var bygt. I dag har Volda kommune godkjent brannordning, men vi har framdeles ikke det spesielle utstyret som vi trenger ved en eventuell ny tunnelredning.

Lite samarbeid
Halkjelsvik kan fortelle at alle kommunene han var i kontakt med, føler at det er dårlig kommunikasjon mellom tunneleieren og de lokale brannetater.

- Dersom en brannmester kontrollerer en veitunnel og finner ut at den ikke holder mål når det gjelder brannsikring, kan han utferdige pålegg og bøter. Dersom SVV er uenig, har det flere ganger skjedd at de ikke har etterkommet pålegga. Tvangsinndriving av bøtene lar seg vanskelig gjennomføre: Staten kan i realiteten ikke gå til sak mot seg selv!



Udemokratisk
Også i planlegginga og ved bygging av nye tunneler, sitter SVV med "bukta og begge endene". Plan- og bygningslova stiller krav til ansvar og kontroll av de fleste nybygg, men det er fritak for alt som har med tunnelbygging å gjøre. Dersom et kommunestyre er uenig med SVV i ei tunnelutbyggingsak, vil SVV sine uttalelser veie tyngst på vektskåla. Mange lokalsamfunn ønsker å få satt i gang arbeid med bygging av tunneler rundt om kring i landet vårt. For å få gjennomslag for planene, må de passe seg for å være alt for kritiske til utspill fra de statlige myndigheter. Hvis dette skjer, kan de i værste fall få avslag på bygging av den aktuelle tunnelen. Og dette er ikke noen demokratisk ordning, konstaterer Halkjelsvik.


Ingen oppfølging
Halkjelsvik har heller ikke mye positivt å si om Direktoratet for Brann-og Eksplosjonsvern (DBE).

- DBE er det høyeste organ når det gjelder ansvar for brannsikring i Norge. Men ingen av brannsjefene i kommunene som var med i undersøkelsen min, hadde tillit til dette organet, forteller Halkjelsvik. Direktoatet skal føre tilsyn med tunneleieren, og på denne måten være kommunenes medspiller. I virkeligheten spiller de på lag med staten dvs. Statens Vegvesen. Brannsjefen i Voss har for eksempel flere ganger sendt årsrapport til DBE der det går fram at tunnelene i Voss er for dårlig sikra mot brann. Til dags dato har han ikke fått en eneste tilbakemelding! seier Halkjelsvik opprørt. Og tilstanden i Volda kommune er ikke et hakk bedre. To år etter at Rotsethorntunnelen åpnet, er ikke beredskapsplanen godkjent. SVV er ansvarlig for godkjennelsen, og DBE skal følge opp at det blir gjort. Dette fungerer ikke!

Statistikk og satsing uten sammenheng
Tunnelene i distrikta har lavt trafikkgrunnlag sammenlignet med tunneller i urbane strøk. Statistikken viser likevel at de fleste ulykker skjer i distriktstunnelene. På tross av dette velger myndighetene å satse på røykdykkingsutstyr og opplæring i langt større grad til urbane strøk enn til distrikta. Halkjelsvik kommer med flere eksempler på manglende samsvar mellom statistikk og virkelighet.

- Det blir fra tunnelleierens side satsa på at tunnellene skal være slik utstyrt at trafikantene skal klare seg selv hvis det skjer en ulykke. Dette blir sett på som viktigere enn å utstyre og lære opp røykdykkere. Det virker som om at de tror at brannmannskapa ikke kan klare å redde noen inne i en tunnel. Det er kanskje lite man kan gjøre dersom en ulykke skjer midt inne i en tunnel, men statistikken viser at de fleste ulykker skjer fra tunnelåpninga og 400 meter innover. Og i et slikt tilfelle, er det mye som kan gjøres, mener Halkjelsvik.

Noe bør skje

Mastergradsoppgava til Kolbein Halkjelsvik har blitt sendt både til Statens Vegvesen og Direktoratet for Brann- og Eksplosjonsvern.

- Mitt høyeste ønske er at de kritikkverdige forholda jeg beskriver i oppgava mi, skal bli studerte og tatt til etterrettning. Noe må snart skje, avslutter Halkjelsvik.