Franklin bak unike koronadokumentarer

Under tre av de mest intensive ukene med koronasmitte i Storbritannia, fikk fotografilærer ved Høgskulen i Volda, Stuart Franklin, dokumentere hva som skjedde på et av de travleste sykehusene i England. Resultatet: helt unike fotodokumentarer og sterke inntrykk.

Franklin, som underviser i dokumentarfoto ved Høgskulen i Volda, var raskt om seg da koronaepidemien etter hvert også traff Storbritannia hardt. Han fikk tilgang til West Middelsex University Hospital i Vest-London. Siden Storbritannia var sent ute med å sette inn tiltak mot pandemien, ble mange mennesker rammet i starten – noe Franklin fikk dokumentere med fotoapparat og intervju.

Det har i ettertid blitt til tre lengre, dokumentariske artikler i Sunday Times (bak betalingsmur), The Guardian og Magnum Photos.

– Målet mitt var å prøve å fortelle historien om koronaviruset på et travelt London-sykehus. I starten visste jeg ikke så mye om hvordan sykehuset behandlet pasientene og hvor ulike avdelinger og slikt var på sykehuset. Så før jeg kunne sette meg et mål med jobben måtte jeg være der i noen dager, forteller Franklin.

Verneutstyr som en lege

Arbeidsforholdene ble lettere enn de kunne ha vært fordi hans kone er akuttlege på sykehuset. Hun kunne anbefale Franklin folk som han kunne møte og intervjue. Å få tillit fra leger og sykepleiere kan ta mye tid, og Franklin hadde ikke tid. Til slutt hadde han en uke på seg til å gjøre intervjuene og skrive den lange artikkelen for magasinet The Sunday Times.

– Jeg fikk personlig verneutstyr slik som legene og sykepleierne hadde på seg. Det var ulikt fra et område til et annet på sykehuset og endret seg over tid. I et område av sykehuset kunne jeg gå uten maske, kjole og hansker i slutten av mars. Det endret seg i april. Da var mange leger og sykepleiere smittet, sier fotografen som er medlem av Magnum Photos – et høgt rangert bildebyrå for de beste fotografene i verden.

Under er noen av bildene Franklin tok:

Var med inn i koronadøden

For å lage en historie som folk som ikke har vært inne på et sykehus og sett hvordan koronapandemien blir taklet der, hadde Franklin to strategier. En var å prøve å gi en geografisk og prosessuell følelse av hva som skjer med deg hvis du ankommer sykehuset med koronasmitte: hvor blir du fraktet?, hvordan tas beslutninger hvis tilstanden din forverres? og så videre. Han prøvde å beskrive en serie reiser. Den andre strategien var å danne en narrativ bue som kunne ta leseren fra veldig tøffe situasjoner til mer oppløftende situasjoner, der pasienter hadde det bra og skulle reise hjem.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Det er flere ting. Å se pasienter som i et øyeblikk virket ok, plutselig bli dårligere. Eller pasienter som ganske enkelt ikke klarte å takle oksygenmasken hele dagen og natten. Historiene om pasientenes valg på slutten gjorde også inntrykk. Det samme med den utrolige omsorgen og uselviske dedikasjonen til sykehuspersonalet, svarer Franklin.

I etterkant av dokumentarartiklene sine har han fått positive tilbakemeldinger fra så vel sykehuspersonell som allmennheten og kollegaer. «Riktig journalistikk», var en av kommentarene i kommentarfeltet under den ene artikkelen. Mens en høytstående direktør i helsevesenet i England kommenterte følgende: «Denne følsomme og ansvarlige rapporten viser utfordringene og hjertebruddet til denne pandemien".

Gode skussmål til en Volda-lærer som enda en gang har dokumentert verdenshistorien og satt sine spor.