– I leiren var det viktig å holde orden. Alle pulker og ski skulle stå utenfor teltet på fremsiden, og kun det nødvendige skulle inn i teltet. Vi måtte være klare for å evakuere leiren i tilfelle isbjørnbesøk.

Gjennom fordjupning i vinterfriluftsliv fikk vi muligheten til en fantastisk naturopplevelse på Svalbard. Vi ble en gjeng på fem studenter som bestilte flybilletter i god tid.

«Brainfreeze»

Før vi reiste leste vi om Svalbards historie, om dyrelivet, hvordan ferdes på islagte fjorder og bre av Spitsbergentype, som er større sammenhengende breområder med oppstikkende fjellrygger. Ingen av oss hadde vært på Svalbard før, så vi var veldig spente på hvordan denne turen ville bli. Flyturen fra Tromsø ble guidet av piloten, og alle kjente det krible ekstra i magen da vi for første gang så Svalbard fra luften. Etter å ha hatt en mild vinter i Volda, ble det en stor omveltning å komme til Longyearbyen, hvor det nesten alltid blåser. Å få «brainfreeze» av vind var en ny opplevelse.

«In the middle of nowhere»

Turen startet med en to timers lang kjøretur i beltevogn til den bredeste dalen vi noen gang hadde sett, slik at vi kunne starte den åtte dagers lange turen litt bort i fra all skutertrafikk. Hele gjengen satt med en følelse av å bli sluppet av «in the middle of nowhere». Så var turen virkelig i gang. Høgskulen i Volda har et samarbeid med Universitetssenteret på Svalbard og Arctic Nature Guide-studentene (ANG) som fungerte som våre guider. Vi hadde også med noen av lærerne fra ANG de første dagene.

30 kuldegrader 

Vi forventet utfordringer som sterk kulde, lange etapper og nye elementer som for eksempel isbjørn, vandring på fjordis og et annerledes landskap. Så snart vi begynte turen fant flere av oss ut at kulden var vår største utfordring. Minus 30 grader på Svalbard føltes ikke som minus 30 grader på Hardangervidda. Med en gang vi var ute av beltevogna startet kampen mot kulden. Vi prøvde å holde kroppen i nok bevegelse til å holde varmen under hele etappen, men samtidig ikke gå for fort slik at vi brukte unødvendig energi. Da leiren var satt opp, var fokus å få i seg nok mat og drikke til å kompensere for resten av dagen, hvor vi ikke fikk i oss like mye væske som anbefalt.

Isbjørnvakt 

Snublebluss var ikke med oss på turen, så på vår første natt ute på Svalbard fikk vi en innføring i systemet med isbjørnvakt. Med en så stor gjeng som vi var, varte vaktene en time av gangen. Siden vi var gjester, var det valgfritt om vi ville gå isbjørnvakt. Dette var nytt for oss Volda-studenter, så det måtte prøves. Det var en merkelig følelse å passe på alle teltene som lå på rekke og rad. Selv om sjansen for at isbjørn skulle dukke opp var liten i dette området, følte vi oss litt som lokkemat. Å være isbjørnvakt innbyr både til sterke emosjonelle opplevelser og fantastiske naturopplevelser. Fra å se soloppgang til å kun se sine egne føtter i mørket, og de ekstra heldige fikk se nordlyset. Vaktsystemet vi hadde, gjorde at vi følte oss trygge underveis på hele turen, selv om historiene om mennesker som har blitt dratt ut av teltet og slept bort fra leiren av isbjørn, er flere. Vi så dessverre ikke isbjørn på turen, men fikk oppleve noe av det andre dyrelivet. I Reindalen møtte vi på Svalbardreinen, som er en arktisk versjon av reinen vi har på fastlandet. Da vi krysset sjøis, fikk vi øye på Ringsel, som så ut som bevegelige svarte steiner.

Nedkjølt 

Etter mange dager med kaldt vær opplevde jeg og Mathilde å ikke få varme eller følelse i føttene. Da jeg tok opp foten for å varme den med hendene, merket jeg at det ikke var respons fra den. Dessverre hadde jeg ikke sagt ifra tidligere, så foten hadde blitt så kald at blodet hadde sluttet å sirkulere ut til tærne. Da lærerne forstod hva som hadde skjedd, fikk studentene testet sine redningsferdigheter. Telt ble satt opp, varmeflasker og mager ble satt til oppvarming av foten min, og satellitt-telefonen ble skrudd på. Mathilde, som på dette tidspunktet mest sannsynlig var generelt nedkjølt, ble ganske stressa og nesten hissig da lærerne prøvde å få i gang uthenting. Etter mye om og men viser det seg at redningshelikopteret hadde avsluttet en pågående leteaksjon og kom innom og tok Mathilde med seg.

Gjensynsglede 

For oss andre gikk turen videre. De resterende dagene skulle vi klare oss uten lærere, noe som gikk fint og rolig for seg. Mathilde, som fikk et kort opphold på sykehuset i Longyearbyen, ble godt kjent i byen og fungerte som guide da resten av oss kom tilbake. Gjensynsgleden var stor da vi alle var tilbake i Longyearbyen. Det var godt å se at Mathilde var like hel, og burgeren på Sval-Bar var magisk! Det var med et trist sinn vi reiste hjem til fastlandet. Etter turen sitter vi igjen med en fantastisk naturopplevelse og et flott bekjentskap med både Svalbard og ANG-studentene. Vi har lært mye om hvordan håndtere kulde, lage rutiner og hvor viktig det er å si ifra! På en slik tur er vi alle avhengige av hverandre, så alt handler om samarbeid.