Denne mastergradsutdanninga gir deg kunnskap om korleis du som sosial- og helsearbeidar kan bidra til at brukarar kan meistre oppgåver og ansvar i ulike tilstandar og livsfasar. Gjennom studiar av brukarretta kommunikasjon og informasjonsarbeid, tverrprofesjonelt samarbeid og relasjonsorientert arbeid lærer du kva som ligg til grunn for læring, meistring og myndiggjering (empowerment). Du vil også få god innsikt i korleis strukturelle forhold bidreg til ulike vilkår for meistring. Studiet vil også gi deg grunnlag for å leie og utvikle helse- og sosialtenester med slik profil. 

Meistring og myndiggjering er kjerneomgrep i studiet. Meistring er viktig for personar i alle delar av livsløpet (barn, ungdom, eldre, funksjonshemma) når det gjeld å handtere typiske utfordringar i den livssituasjonen dei er i. Det handlar om korleis ein faktisk meistrar utfordringane i kvardagen, men også om korleis ein opplever å meistre tilværet. Omgrepet er særleg utvikla innan psykologi, og er særleg retta mot personar sine reaksjonar på stress og trugande situasjonar. Det er viktig å setje seg inn i denne tradisjonen, men også i nyare sosiologiske perspektiv, som i større grad ser meistring i lys av omgrepa makt, kontroll, kontekst og sosial kapital. Myndiggjering (empowerment) er nært knytt til makt, politikk og overføring av makt, dvs at folk kan ta ansvar sjølve og at dei som individ eller gruppe får auka kontroll med sitt eige liv. Sett frå hjelpeapparatet si side handlar det m.a. om å starte prosessar, framskaffe virkemiddel og stole på at individ eller grupper sjølve kan medverke til å betre eigen situasjon i dei tilfella der dette er realistisk.

Kommunikasjon er eit overordna og gjennomgåande perspektiv som vil bli tatt opp i undervisninga på ulike nivå. På makronivået vil dette gjelde tilhøva mellom sosial strukturar, system og kommunikative prosessar; t.d. når det gjeld kulturelle endringar (verdiar, haldningar, livsstil etc.), men også endringar i organisasjonane i helse- og sosialsektoren.  På mikronivået, i møtet mellom pasientar/brukarar og profesjonelle hjelparar, er kunnskap om kommunikasjon avgjerande for å realisere målsettingar om samarbeid og medverknad. Det blir her lagt vekt på korleis ein utviklar nødvendige føresetnader for at profesjonelle tenester og brukarane sine eigne meistringsressursar kan spele saman på ein problemløysande og helsefremjande måte. Munnleg og skriftleg språk er ein av dei viktigaste reiskapane i kommunikative prosessar. Studentane skal lære å analysere ulike tekstar og diskursar med utgangspunkt i teoriar om kommunikasjon, meining og kontekst.

Studiet legg vekt på Læring og pedagogikk ved at studentane lærer å analysere og forstå læring både gjennom innføring i ulike læringstradisjonar og ved å bruke omgrep frå sentrale læringsteoriar. Eit samfunn som er karakterisert ved omfattande institusjonalisering, og som i aukande grad blir fleirkulturelt, gir nye analytiske utfordringar når ein skal forstå læringsprosessar. Pedagogikken gir oss omgrep og kunnskapar til å analysere både individuelle og kollektive læringsprosessar i ulike former for praksisfellesskap i barnevern, sosialt arbeid, utdanning og helsearbeid. For å kunne skilje mellom ulike læringsprosessar må vi forstå dei historisk: Resultat blir rekonstruert ved at vi identifiserer kva vilkår som låg til grunn, kvar i livsløpet deltakarane var og kva prosessar desse vilkåra verka gjennom. Samhandling, rettleiing og læring krev også analysar av både det som er og det som bør vere – dei faktiske, men og dei normative og etiske sidene ved samhandling. Myndiggjering av den enkelte som mål for læringsprosessane, krev sjølvrespekt, tillit, inkludering og gjensidig anerkjenning mellom aktørane som samhandlar.

Helse- og sosialarbeidarar må kommunisere med individ og grupper om både førebygging, behandling og rehabilitering. Då må ein ta omsyn til at helse- og sjukdomsproblematikken varierer langs mange dimensjonar: Det er skilnader etter kjønn, alder og etnisitet, men også etter geografisk lokalisering og sosial bakgrunn, det vi samla kan kalle sosiokulturelle forhold. Livsstil og levekår varierer også mellom ulike befolkningskategoriar. Det gjeld for eksempel kosthald, fysisk aktivitet og forhold til rusmiddel. Denne kunnskapen må studentane tileigne seg for at dei seinare kan formidle nøktern informasjon på ein slik måte at ansvaret for levekår og helse ikkje berre blir plassert hos individ, men også hos politiske styresmakter på ulike nivå. Helsetilstand og eksponering for sjukdom eller sosiale vanskar endrar seg stadig. Det gjeld heilt frå fosterliv – via barndom, ungdomstid og vaksenliv – til alderdom. Helseforholda og risikobiletet skiftar også frå epoke til epoke. Dermed er livsløpsperspektivet nyttig for å gi kunnskap om korleis dette endrar seg historisk og mellom generasjonar. Dette er kunnskap som i lag med innsikt i relasjonar, kontekstar og strukturar er viktig for å medverke til å meistre sjukdom og sosiale problem.

Ved å legge vekt på Vitskapsteori og kunnskapssyn skal studiet medverke til at studentane skal kunne reflektere kritisk både over korleis kunnskap vert skapt og teken i bruk, og vise at vitskapsteori er eit relevant grunnlag for både forsking og yrkesutøving. Det vil særleg bli lagt vekt på kunnskapsteoretiske problemstillingar som gjeld tilhøvet mellom ulike kunnskapssyn og kunnskapstradisjonar i helse- og sosialsektoren, og praksisutøving som høvesvis har instrumentelle eller kommunikative føremål. Vitskapsteori og kunnskapssyn vil såleis vere tema i alle dei tre obligatoriske fagemna: Meistring og myndiggjering – samhandlingsperspektivet, Meistring og myndiggjering – strukturperspektivet og Forskingsmetode og vitskapsteori.

Nært knytt til ulike kunnskapssyn er også etiske utfordringar. Studiet skal gi kunnskap om, og utvikle forståing for, etiske utfordringar og dilemma som knyter seg til relasjonen mellom hjelpar og hjelpetrengande i helse- og sosialsektoren. Det handlar om rammevilkår knytt til systemforhold, men også etiske utfordringar i meir avgrensa sosiale relasjonar. Eit særleg fokus vert retta mot utfordringar som arbeidet med pasientar/klientar og pårørande medfører. 

Fagansvarlege for masterprogrammet er:

• Professor Finn Ove Båtevik, HVO
• Førsteamanuensis Bente Hasle, HVO
• Førsteamanuensis Kristine Vaadal, HVO
• Førstelektor Ellen Andenes, HVO
• Professor Øyvind Økland, HVO