– Folket skal få vite hva vi finner ut i forskinga – det kan redde liv

Tekst: Per Straume

07. feb 2023 - Oppdatert 07. februar 2023

Del på:

For at forskningsresultat skal nå ut til folk flest og samfunnsgrupper som har spesiell nytte av den nye kunnskapen, har forskningsprosjektet MANREPORT-IPV gjort flere grep. Ett av dem er medietrening med journaliststudenter.

Noen lyskastere, en mikrofon og journaliststudenter med notatblokka full av utfordrende spørsmål. Forskerne var plutselig i en situasjon de sjelden eller aldri har vært i. Men som de fort kan havne i i åra framover. 

MANREPORT-IPV, et forskningsprosjekt som startet i august 2021 og har sluttdato sommeren 2026, undersøker avvergeplikt i møte med partnervold. Partnervold- og drap er et stort samfunnsproblem, som ansatte i helsevesen, politi og øvrig hjelpeapparat i gitte situasjoner kan ha plikt til å avverge. Men også deg og meg som borgere, som verken er politibetjent, barnevernspedagog eller sykepleier. 

– Vi ser at begge disse sistnevnte gruppene vil ha stor nytte av å få vite hva vi har funnet ut av om dette temaet, som er svært dagsaktuelt. Folket, som i form av å være en venn, en nabo eller en kollega, og det offentlige hjelpeapparatet, som i jobben sin kan støte på personer og opplysninger som tilsier at her skjer eller her kan alvorlig partnervold komme til å skje, forteller Kjartan Leer-Salvesen, professor ved Høgskulen i Volda. 

Han leder forskningsprosjektet sammen med professor Solveig Vatnar, som representerer Høgskolen i Molde og Oslo Universitetssykehus. I tillegg er også Politihøgskolen en del av prosjektet som har ei totalramme på 46 millioner kroner, hvorav Norges Forskningsråd betaler 12 av disse.

Scoret høyt

Og nettopp forskningsrådet pekte spesielt på én ting i søknaden prosjektet leverte for å få disse pengene. 

– Det var formidlingsbiten. Der scora vi høyt og fikk gode tilbakemeldinger på planene vi hadde, sier Leer-Salvesen.

Det er ikke til å stikke under stol at det å formidle resultater fra forskning kan bli noe stemoderlig behandla av akademikere, i kamp mot selve forskninga, undervisning og ikke minst døgnets 24 timer og klokka.

Derfor har forskningsformidling blitt en helt egen arbeidspakke, som en av fem, i MANREPORT-IPV-prosjektet. Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda med førstelektor Kristian Fuglseth i spissen er koblet på. 

Spisser kommunikasjonen

I tillegg tar stipendiat Veronica Kvalen Pilskog sin doktorgrad i forskningskommunikasjon som en del av prosjektet. Hun skal blant annet forsøke å finne ut av hva som er den beste og mest effektive måten å kommunisere resultatene av prosjektet på til sykepleiere og leger på sykehus. Altså, hvordan klarer sykepleiere og leger på sykehus best å tilegne seg den nye kunnskapen som forskerne kommer fram til.

Prosjektet skal ha en sluttkonferanse når det nærmer seg slutten og resultatene er klare. Men de vil mer enn det. De vil nå flest mulig med resultatene sine – og spesielt yrkesgrupper som kan ha nytte av det de har funnet ut. Det være seg for eksempel politi, helsearbeidere, terapeuter og krisesentersansatte. Forskerne vil for eksempel være med på fagdager, holde foredrag og snakke med enkeltgrupper.

– Disse stiller opp for oss i forskninga vår og er med på å gi oss svarene på det vi vil finne ut. Da er det nærmest en selvfølge for oss at vi ønsker å gi dem nyttig kunnskap tilbake. Vi håper at prosjektet vårt kan bidra til mer kunnskap om avvergeplikten, og om den kan være et virkemiddel for bedre forebygging av alvorlig partnervold, sier Leer-Salvesen, og følger opp:

– Vi vil også produsere medieinnhold når prosjektet er ferdig. På den måten kan vi kommunisere resultater fra prosjektet til allmennheten. 
I media har prosjektet allerede fått søkelys på seg. I løpet av 2022 fikk det 13 oppslag i ulike mediekanaler – og det før et eneste resultat fra forskninga er klart og presentert.

– Det er en betydelig interesse før vi har publisert en eneste forskningsartikkel. Det er vi glade for, og noe vi skal spille videre på. For oss er det viktig at forskninga når ut til folket og er samfunnsnyttig, slår Leer-Salvesen fast.

Spenning i TV-studio

Tilbake i det flunkende nye TV-studioet ved Høgskulen i Volda virker svarene å være gjennomtenkte. Forskerne klarer stort sett å ikke plumpe ut i og fortelle om resultater som ikke er klare ennå. Dagen før ble de «preppa» av Fuglseth som forsker på og underviser i kommunikasjon. Mens journaliststudentene har blitt «fôret» med informasjon knytt til partnervold og avvergeplikt av nevnte Solveig Vatnar, en av to ledere for forskningsprosjektet.

En etter en står forskerne spente og venter på tur før de skal inn i studioet og svare på hva de driver med i prosjektet, hvorfor de gjør det, hvilken nytte det har og mer til.

– Fem sekunder til sending! Tre-to-en. Vær så god.
 

Tre kameraer er retta mot studioet og sendinga går som om det skulle ha vært en hvilken som helst landsdekkende nyhetssending. 

De aller fleste av forskerne har ikke hatt slike lys, kamera og øyne på seg før. Noen innrømmer at nervene løper løpsk. Rødfargen i kinnene tyder på at dette betyr noe for dem. Men alle lander med begge beina trygt planta på jorda og ble ei viktig erfaring rikere.

Tilbakemelding på opptreden

– Det er viktig å prøve å bli kvitt blygheten som mange har i møte med media. Vi vil at våre forskere skal ut og formidle resultatene sine slik at folk flest forstår det – da er slik trening gull verdt, mener prosjektleder Leer-Salvesen, som er professor og selv har vært aktiv med i media med sine forskningsfunn tidligere.

Sammen med den andre prosjektlederen, Solveig Vatnar, og Kristian Fuglseth og Ingeborg Hedda Paulsen (stipendiat i retorikk) ga de tilbakemeldinger til hver enkelt forsker etter at de hadde vært «i ilden».

– Vi ga de feedback på språk og ordvalg, retorikk og kroppsspråk. Vi har alle alltid noe vi kan jobbe med og bli bedre på, men dette kom de absolutt godt ut av, synes Leer-Salvesen. 

– Alle burde få tilbudet

Stipendiat Veronica Kvalen Pilskog hyller tiltaket.

– Det er kjempeflott at vi får til et slikt profesjonelt opplegg så tidlig i prosjektet. Det er de færreste av forskerne som har god kjennskap til hva dette dreier seg om, derfor er det utrolig nyttig. Da blir det mindre farlig når en journalist en dag slår på tråden, tror Pilskog.

Hun fortsetter:

– Forberedelser med kommunikasjonsfolk på forhånd og utspørring av journaliststudenter er en pakke som gjerne kunne ha vært noe alle stipendiater fikk tilbud om. Det gjelder jo for så vidt alle forskere som har behov for og kunne tenke seg det. Det er super læring for både forskere og studenter.

For henne som tar doktorgraden sin i nettopp forskningskommunikasjon, er det et stort pluss at prosjektet er så framoverlent i denne disiplinen.

– Forskningsartikler med innviklet fagspråk i tidsskrifter folk flest aldri leser er uvurderlig og helt essensielt for forskninga sin del. Men det er ikke så godt egnet til å nå mengdene av folket. Vi akademikere skal levere forskning, undervisning og formidling. Den formidlingsbiten handler likeså mye om å snakke til allmennheten som å publisere en artikkel i et fagtidsskrift, sier Pilskog.

Helt avgjørende

Pilskog hadde aldri blitt med i MANREPORT-IPV om ikke doktorgradsprosjektet hennes hadde blitt så praktisk retta og samfunnsnyttig som det nå er.

– Det var helt avgjørende. Nå får jeg lov til å intervjue sykepleiere og leger om hvordan de best tilegner seg ny forskningsbasert kunnskap. For så å i andre enden av prosjektet finne måter og kanalene til å gi dem resultater fra prosjektet vårt som de kan ha nytte av i arbeidshverdagen sin. Jeg håper det blir formidling på en måte som treffer dem.

Med det formidlet hun det siste om forskningsprosjektet MANREPORT-IPV for denne gang. 

Men her kommer en advarsel! Ikke få kaffen i vrangstrupen om du neste gang ser en framoverlent forsker fra prosjektet i et TV-studio, leser en engasjerende kronikk som gjør deg opplyst eller får deg til å skru opp volumet litt ekstra i bilen under en radiodebatt. Du hører (nesten) GARANTERT fra denne forskningsgjengen igjen!