Livet på teknisk museum

Tekst: Veronica Kvalen Pilskog

11. jul 2018 - Oppdatert 13. juli 2018

Del på:

Tekst: Anne Josefine Reitan

Vi var fire venner som bodde sammen. Alle gikk i samme klasse, og alle delte vennegjeng. Kollektivet ble samlingspunkt for denne vennegruppa. Tidlig morgen eller sen kveld, vi var aldri alene. Det gikk mye i brettspill, grilling, pizzakvelder og øl. Det var stort sett hyggelig, men av og til litt slitsomt. Vi var i alle fall veldig takknemlige for at husverten hadde installert kodelåser til rommene våre, slik at vi kunne smekke igjen døra og stenge oss inne når vi kjente at den sosiale kvota ble toppet for dagen. For selv om det å bo i kollektiv stort sett er hæla i taket og latterkrampe til frokost, har også de festligste boforhold sine utfordringer.

Alle mine tre samboere var i motsetning til meg svært musikalske, og alle hadde de hver sin gitar. Strengene gikk i tide og u-tide, og det var ikke sjelden jeg ble vekket til de allmennkjente linjene av en aller annen Postgirobygget-låt, eller de livlige tonene til  Abbas Money, Money, Money. Så hyggelig, tenker du kanskje, å bli vekket til litt deilig gitarspill klokken åtte om morgenen på en fridag? Det tenkte nok de også, men det de ikke visste var at jeg og Pepsi Max -flaska hadde sittet våkne til klokken seks om morgenen med maraton av gamle Paradise Hotel –episoder mens vi pugget tekstene til Rybaks Eurovision-konkurrenter i forberedelse til den store finalen. Etter en liten melding i felleschatten ble det heldigvis fort stille; ”Kan dere drøye gitarspillinga noen timer? Fikk ikke sove i natt L”.

Kollektivets ”To Do – list”

Det er mange viktige ting som skal gjøres når man flytter inn i et nytt kollektiv; man må lage en rettferdig vaskeliste, arrangere innflytningsfest, dra på loppemarked og kjøpe kommode og godstol til 30 kroner stykket, henge opp plakater og vimpler, finne de beste snarveiene og teste hvilke hager man kan snike seg gjennom for å spare mest mulig tid, samt kartlegge hvor man finner nærmeste take away-sjappe. Øverst på lista over gjøremål troner likevel den viktigste, og kanskje også mest utfordrende oppgaven som venter et nytt kollektiv, nemlig å døpe barnet. For selv om det kanskje ikke er vanlig prosedyre å legge eneboligen i døpefonten, er det i motsetning helt essensielt når du bor i kollektiv. I Kleppevegen 22 hadde vi en flere dager lang idémyldring. Navnet skulle være kort, lett å huske, og det skulle passe til stedet og de som bodde der. Men etter å ha klødd oss i hue dag ut og dag inn, innså vi at vi måtte legge prosjektet på hylla og la navnet komme til oss naturlig.

Kollektivet var helt nytt, og vi var de første som skulle bo der. Alt av hvitevarer og møbler var nytt, ja vi fikk til og med oppvaskmaskin! Boligen var utstyrt med kodelåser med pipende tastatur på alle dører, kjøleskapet pep etter å ha stått 30 sekunder åpent, oppvaskmaskinen pep for å signalisere at den var ferdig, vaskemaskinen pep, tørketrommelen pep, og den ømfintlige brannalarmen gikk i ett sett. Støvsugeren var et hull i veggen, og varmepumpa som kunne gi oss sydentemperatur om vinteren og istid om sommeren var en evig kilde til diskusjon mellom den miljøbevisste naturmannen, og frostpinnen meg. Alt var så lettvint og moderne, ja, vi følte vi levde frem i tid i forhold til vennene våre som var omringet av furupaneler og nedslitte gardiner fra 70-tallet. De bodde i din avdøde oldemors gamle stue, og vi bodde i teknisk museum. Og det var da vi innså det, vi hadde funnet navnet vårt!

Mor, far og to barn

Jeg har tidligere blitt advart mot å flytte i kollektiv med venner, da det ville vært svært synd om uoverensstemmelser om vasking, støy eller penger skulle ødelegge vennskapene. Jeg forstår tankegangen, men vil likevel avvise påstanden om at det kan være farlig å flytte i kollektiv med venner. For diskusjoner om varmepumpe, vaskeliste og oppvask til taket vil det alltid være. Bare tenk på alle diskusjonene du og familien din har hatt om disse temaene? Man krangler litt, og så ordner man opp. Man slutter ikke å være familie av den grunn. Og selv om vennene dine i kollektivet kanskje ikke deler ditt DNA, så blir man faktisk en liten familie når man bor og tilbringer så mye tid sammen. Og om vennene dine ikke tåler å få høre det når klærne deres har hengt på tørkestativet en uke i strekk, eller håndkledet ligger vått og krøllet sammen i hjørnet av badet og lukter vondt, ja – så synes jeg du har noen kjipe venner!

For det å bo i kollektiv er fantastisk, og det har gjort studietida mi til mine tre beste år – så langt. Kanskje er det litt rart i begynnelsen når kompisens trøtte ansikt er det første du møter i det du står opp, og håret i sluket i dusjen er det siste du ser før du legger deg. Man blir virkelig kjent på godt og vondt, men er ikke det litt av sjarmen? Det synes i alle fall jeg. Og husk: litt krangling er bare sunt!