Høsten 2014 tok stipendiat Gunhild Ring Olsen, ved avdeling for mediefag, med seg familien til USA for å drive feltarbeid til sitt phd-prosjekt. Her gir hun oss et innblikk i hverdagen som Visiting Scholar ved American University i Washington, DC.

«Det som er med USA, er at det er enda mer som er gøy. Men det er også enda mer som er slitsomt og vanskelig».

Dette sa sønnen min, Mats (7), på vei hjem fra skolen. Han har det siste året byttet ut Øyra skule i Volda med Janney Elementary School i Washington, DC. 340 medelever er blitt til 580. Lillesøster, Signe (5), har begynt på skolen ett år før tida – hun er førsteklassing på Øyra til høsten. Johanne (2) tar metro for å komme til en bitteliten barnehage omgitt av høyhus. En stor kontrast til Bratteberg barnehage med utsikt over Rotevatn.

«Enda mer gøy, og mye som er slitsomt og vanskelig» er egentlig en god oppsummering av oppholdet vi har hatt i USA så langt. Vi er her fordi jeg, Gunhild, i mai gikk fra å være høgskulelektor til stipendiat ved Høgskulen i Volda. Fra 15. august 2014 til 15. juni 2015 er jeg Visiting Scholar ved American University i Washington, DC. Her driver jeg feltarbeid til phd-prosjektet mitt, som kort oppsummert er en studie av utdanning-bransje-samarbeidet ved de mest anerkjente journalistutdanningene i USA. Ved noen av utdanningene har de nemlig fått masterstudenter i journalistikk til å arbeide i team med etablerte journalister, og sammen har de laget journalistikk som blant annet er blitt belønnet med den høythengende Pulitzer-prisen. Masterstudentene får altså lære journalistikk gjennom samarbeid med etablerte journalister, mens redaksjonene får tilført sårt tiltrengt arbeidskraft. Utenfra ser det ut som en vinn-vinn-situasjon, men er det egentlig slik? Eller blir studentene utnyttet som gratis arbeidskraft av bunnskrapte redaksjoner? Det var spørsmål som dette som fikk oss til USA. Jeg ville finne ut om slike samarbeid, litt pompøst sagt, kan bidra til å bevare og utvikle kvalitetsjournalistikken. Hvordan fungerer de i utdanningssammenheng? Og: Er det mulig å gjennomføre liknende prosjekter i Norge?

For ungene betydde dette altså å måtte sitte i et klasserom uten å skjønne noe av det som ble sagt. «Jeg var en av de morsomste i klassen på Øyra, her i USA er jeg ikke morsom med ett eneste ord engang», sa Mats før jul. Det har vært overtaling, gruing og utallige timer med lekser for å skjønne litt mer. Men det har også vært nabolagsfest med innleid hoppeslott og popcornmaskin. Vi har gått i shorts til skolen til langt uti oktober. Vi har Frozen yoghurt, zoo i nabolaget og ekstremt snille og forståelsesfulle lærere, naboer og klassekamerater. Det snakkes over 30 forskjellige språk på Janney, så skolen er vant til å ta hånd om rare utlendinger som oss.

For oss voksne har det først og fremst vært ekstremt mye jobb, på godt og vondt. Byråkratiet her i USA overgår det norske så til de grader. De første to månedene satt vi til seint på kveld nesten hver dag for å fylle ut skjemaer. Samtidig har jeg fått besøke noen av de beste journalistutdanningene og redaksjonene i USA. I fire uker fikk jeg være flue på veggen i graveredaksjonen til The Washington Post (kjent for Watergate-avsløringen) for å se hvordan studentene jobbet der. Da jeg besøkte UC Berkeley Graduate School of Journalism i november, intervjuet jeg blant annet Lowell Bergman. Han er regnet som en av de ti mest betydningsfulle journalistene i USA siden 2. verdenskrig, og portretteres av Al Pacino i Hollywood-filmen «The Insider». Chuck Lewis, kontaktpersonen min på American University, og personen som ordnet det slik at jeg ble Visiting Scholar, regnes som «the founding father of non-profit journalism». I tillegg er han en av de mest betydningsfulle navnene innen undersøkende journalistikk. Å få intervjue og snakke om journalistikk med slike folk er verdt ganske mange skjemaer og seine kvelder.

 

Jeg er den første som har søkt om støtte til utenlandsopphold med familie ved Høgskulen i Volda. Heldigvis fikk vi ja. Vi betalte 5000 kroner for to barnehageplasser i Norge. Her i USA betaler vi nesten 14.000 kroner for én plass. Den var i tillegg nærmest umulig å oppdrive. Alt som har med barn å gjøre koster generelt mye. Det er først når vi ser Norge utenfra at vi skjønner hvor godt systemet der hjemme egentlig er. Vi savner helsestasjonen, gratis tannlege, helsevesenet og barnehageprisene. Mats savner klassen sin på skolen. Vi savner naturen, bilen vår, den friske lufta og godt brød. Vi savner ikke høstregnet og vintermørket. Vi nyter museer, bugnende matbutikker og at det er lyst klokka 07.00 om morgenen i desember. Vi har gåavstand til restauranter med mat fra hele verden og møter masse hyggelige folk, både privat og gjennom jobb. De er flinke til å ta imot nykommere, disse amerikanerne. Det er altså mye som er gøy, og mye som er hakket mer slitsomt og vanskelig enn hjemme. Men vi har aldri vært i tvil om det er verdt det. Forskningsopphold i utlandet – med tre små barn – anbefales på det sterkeste. Men noen må gjerne gjøre noe med dollarkursen.