Vi kjører forbi skilt hvor det står «Careful, Koalas crossing», og det begynner å gå opp for oss at vi faktisk er kommet til Australia. Vi vet ikke hvor vi skal bo og har ikke peiling hvor vi skal sove i natt.

Etter 36 timer reise landet endelig det siste flyet vårt på Brisbane airport. Takk og lov for at jeg hadde min gode venninne Vilde med meg, som jeg har kjent siden folkehøgskolen. Med 30 kilo tung koffert på slep og stor sekk på ryggen, tok vi tog og taxi til det som skulle bli vårt nye hjem i fem måneder, nemlig Surfers Paradise.

Orienteringsdagene på Griffith University begynte samme dag, og derfor dro vi rett til skolen. På Gold Coast campus går det mer enn 18 000 studenter, så det er ingen tvil om at dette er en stor skole. Vi valser inn på skolens område med all bagasjen vår, og kjenner blikkene følge med på oss. Blant hundrevis av nye elever blir vi tatt i mot av hyggelige faddere med «goodiebags» og pølse i loff. Det er mye vi må ordne, vi må hente studentbevis, få timeplanen vår, skaffe trikkekort og ikke minst fine ut hvor vi skal bo! En rådgiver anbefaler oss et hotell i nærheten og steder vi kan se på leilighet. 

Byron Bay 

Den natten sover vi 12 timer i strekk. Men jetlag må vente, for vi skal opp klokka åtte om morgenen og dra på orienteringstur til Byron Bay. På bussholdeplassen der vi skal bli hentet, blir vi overrasket av de mange norske stemmene rundt oss. Det er fullt av skandinaviske utvekslingsstudenter her. På bussen snakker jeg med to gutter fra Sveits, de er også akkurat kommet og kjenner ingen andre på turen. Det første stoppet er Currumbin Wildlife Sanctuary!

– Hva har jeg overtalt de nye venninnene mine med på?

Kenguruene poserer som superstjerner på bakken mens alle bøyer seg ned for å ta selfier. Pelsen er kjempe­myk, men beina er store og muskuløse, så jeg ville vært forsiktig med å provosere en kenguru. Det var helt absurd å stå der med kenguruer hoppende om­kring, og hvis du hadde en godbit, ble du fort favoritt­personen deres. Etter å ha sett på slanger og tarantellaer (gjennom glass heldigvis), har Vilde og jeg lyst til å holde en koalabjørn. Drømmen går i oppfyllelse og den lille tassen klamrer seg til armene våre som om vi var et eukalyptustre.

Hostellet vi skal bo på heter Backpackers Inn. Etter at vi har lagt tingene våre på rommet, skal vi på en liten utflukt opp til et fyrtårn, der vi får utsikt over hele Byron Bay. På denne turen skravler vi i vei med noen norske, en svensk og en dansk jente. En av jentene har fått tak i en leilighet i Focus Appartments og trenger to nye «roomies». Jeg og Vilde er ikke treige med å si at vi gjerne vil komme og se. På kvelden er det grillfest. Ledsagerne våre er utadvendte «aussies» med langt hår, som elsker å prate om surfing og skremme oss med haihistorier. En av dem spør om vi har lyst til å melde oss på Skydiving!? Jeg bruker hele resten av kvelden til å overtale jentegjengen om å hoppe i fallskjerm med meg neste dag. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre og nå var muligheten her.

Neste dag er jeg kjempespent! Hva har jeg overtalt de nye venninnene mine med på? Vi skriver under på en kontrakt, hvor det står at vi selv er ansvarlig for hva som kan skje. Vi må skrive ned kontaktperson i tilfelle ulykke. Jeg skriver ned nummeret til mamma og kjenner en liten klump vokse i magen. Jeg føler meg tryggere når jeg snakker med fallskjermhopperen, en bitteliten muskuløs fyr som har hoppet minst 1000 ganger før. Flyet er 14 000 fot over jordas overflate. Du vet når du kaster en tyggis ut av bilvinduet i fart? Det var sånn det var å se Vilde forsvinne ut av den åpne flydøra. Når det er min tur til å kaste meg ut i åpen himmel, kjenner jeg at kroppen er helt nummen. Jeg lar meg selv falle ut i bananformasjon sammen med fallskjermhopperen. Utsikten er utrolig og du kan se hele den turkise kystlinjen til Byron Bay.

Mer enn jeg hadde håpet på 

Surfeskole i Byron Bay står for tur etterpå. Surfing er ikke så lett som det ser ut, men det føles fantastisk når du klarer å padle deg med på en bølge, og reise deg i en sjanglete posisjon. Jeg blir bitt av surfebasillen og vet at jeg må kjøpe meg surfebrett mens jeg er her. 

Jeg er glad jeg hev meg med på denne orienterings­turen – det var en gyllen mulighet til å bli kjent med andre utvekslings­studenter samtidig som man fikk den beste intro­duksjonen til Australia. De tre første dagene i Australia var mer enn jeg hadde håpet på. Jeg visste at dette ville bli et halvår som jeg sent ville glemme. Ikke vær redd for å reise til andre siden av jorda. Turen er kanskje lang, men du vil oppleve så mye at du kommer til å glemme å savne de der hjemme. Cheers mate!