Klokken er 06.35 lørdag morgen den 10. september. ”Hello, and welcome to Air Kenyas flight to Nairobi”. Følelsene jeg trodde jeg hadde full kontroll på, var plutselig ukontrollerbare. Har jeg gjort det riktige? Skal jeg virkelig forlate alt kjent og nært, og bevege meg inn i en helt ny og ukjent verden? Jambo! Mitt navn er Anne Nordengen, jeg studerer 3. året sosionom og har valgt å ta praksisstudiet mitt i Zanzibar i Tanzania.

Det nye og ukjente 

Uansett hvor mye lærerne våre hadde brifet oss på hvordan det er å komme til en ny kultur, kan det ikke sammenlignes med hvordan det egentlig føles på kroppen. Om du googler Zanzibar er det ikke å komme utenom at det ser ut som et paradis. Selv om man helst ikke vil ha for høye forventinger, så har man en viss anelse av hva man kommer til. Trodde jeg.

Førsteinntrykket er definitivt at kulturen her i Øst-Afrika er helt annerledes enn hjemme i Norge. Her er alle du møter på velkomne og du slår kanskje av en lengre passiar med en person du absolutt ikke kjenner. På bussen sitter man mer enn gjerne på fanget til hverandre og intimgrenser finnes ikke. Ser man dette i forhold til hvordan det er i vårt moderland, så er forskjellen stor. Hvordan skal det bli å komme hjem til kollektiv transport i Norge, uten at folk snakker høylytt om gårsdagens festligheter på Swahili med deg klemt midt i mellom?

"Live clean and hold on" 

Swahili er språket de snakker her. De fleste behersker litt engelsk, men noen ingenting i det hele tatt. Dette er en utfordring, spesielt når det kommer til jobbsituasjonen. Jeg har praksisplassen min på to forskjellige rusinstitusjoner hvorav en er for menn og den andre for kvinner. På denne måten får jeg og mine to andre studievenninner sett hvordan de jobber med rusproblematikk og recovery program for begge kjønn. De fleste på institusjonene lever etter mottoet «live clean and hold on», og en av klientene har hengt opp sitatet på veggen.

Vår veileder her er utrolig dyktig på å tilrettelegge timeplanen, slik at vi får best mulig utbytte av oppholdet. Selv om språket er vanskelig får jeg likevel være en god samtalepartner for de på institusjonene som trenger noen å snakke med. Når man er avhengig av noe, i dette tilfellet rus, så er det godt å kunne gjøre noe aktivt når tankene er som verst. I Zanzibar er timeplanen lagt med aktiviteter hver uke, både for kvinner og menn. Dette kan være alt fra matlaging, dansing, fotball eller bading. Det å se den oppriktige gleden i øynene deres når vi gjør aktivitetene, er ingenting annet enn rørende.

Den afrikanske familien 

Vi er syv sosionomstudenter og barnevernspedagogstudenter som sammen har reist ned hit. Ikke alle kjente hverandre fra før, men desto mer gøy er det å være på tur som en gjeng. Det å bo i kollektiv i Afrika sammenlignet med Norge er mindre problematisk enn jeg så for meg. Til tross for at det må telles antall sekunder vi står i dusjen, at vannet noen ganger er ikke-eksisterende og at strømmen titt og ofte går, vil jeg si at trivselen er høy i penthousen vår. I byens mest getto strøk vel å merke.

Til daglig har vi frustrasjoner om alt fra matforgiftning, hjemlengsel og dårlig struktur på arbeidsplassen. Det at vi er syv personer med syv forskjellige personligheter, gjør det utfordrende når alle vil bli hørt. Noen vil kanskje snakke høyest og få mest oppmerksomhet og andre trekker seg heller unna og tenker at deres utfordring ikke er like viktig. Til tross for at alle syv er ulike på hver sin måte, klarer vi å håndtere det som måtte komme på en ordentlig og ryddig måte. Dette er noe som gjør dette samboerskapet i Afrika så bra, og gjør det lettere å være borte fra det kjente og nære.

Time off 

Utenom jobb og skolearbeid prøver vi å få litt sol på de norske, vinterbleke kroppene våre. Det skal ikke stikkes under en stol at det er opp mot 30 varmegrader og at det kun blir varmere for hver dag. Når sant skal sies, er ikke været så fint som alle vil ha det til. Dette til noens store fortvilelse. Da regnet står på som verst her nede, beroliger vi hverandre med at vi i alle fall ikke er like hvite som snøen når vi returnerer på Gardemoen.

Det er mange fine plasser utenfor Stown Town, byen hvor vi bor, som står øverst på besøkslisten. Det tar ikke lang tid med taxi for å komme rundt omkring, så det er overkommelig. På kveldene bruker vi som oftest å spise ute, da dette er veldig billig, og en veldig fin måte å avslutte en lang og lærerik dag på sammen.

Vi har også fått deltatt på begivenheter i lokalsamfunnet, og det mest spesielle var et afrikansk bryllup. En opplevelse som få av oss kommer til å glemme. Med musikk så høyt at anlegget for lengst er sprengt, kjoler i de vakreste farger og kylling i en bøtte som takk for at vi kom, går dette inn i bøkene som en once-in-a-lifetime-experience.

Tiden flyr

Tiden flyr. Hvordan kan jeg ha vært her i 1 ½ måned allerede? Dette er vel egentlig et bra tegn, for det viser at jeg trives. Og det gjør jeg! Tross kulturforskjeller, litt hjemlengsel og mangel på strøm har jeg det veldig fint i Zanzibar. Det å kunne være med å utgjøre en forskjell for mennesker som trenger det og føle at man bidrar med noe positivt gir meg mye. Erfaringer fra disse tre månedene vil jeg ha med meg for alltid.