Byr på absurd og humørfylt forestilling

Tekst: Per Straume

- Oppdatert

9c95db5a5e07e81ea9c86a18807a082a

Dette er eksamensforestillinger for drama og teater-studentene som er inne i sitt andre år. I tre kvelder, 22.-24. november, vil de underholde publikum med teaterstykket Den skallete sangerinnen. Alle forestillingene blir holdt i teatersalen på Kaarstad-huset klokka 19.00. Inngang koster 50 kroner.

Under kan du lese hva Sigrun Meisingset, førstelektor i drama ved Høgskulen i Volda, skriver om hva publikum kan glede seg til:

I Eugéne Ionescos absurde skuespill Den skallete sangerinnen, blir vi vitne til vanvittige og komiske kommunikasjonsforviklinger, men også det overfladiske og tomheten i det småborgerlige livet. Ionesco fikk ideen til stykket ut fra en lærebok i engelsk. Til sin store forundring ble han introdusert for ekteparet Smith, som etter hvert begynte å informere hverandre om forhold som «vi har mange barn» eller «vi har en hushjelp som heter Mary». Ionesco laget humor av dagligdagse banaliteter. Karakterene snakker ofte til hverandre, istedenfor med hverandre.

Det komiske er tragisk og menneskets tragedie er til å le av, mente Ionesco. Han kalte ofte sine skuespill for anti-skuespill. Personene og kjønnsrollene i dette stykket blir skapt av det språket de snakker – og blir fanget av det. Ionesco mente at språket ikke lenger hadde evnen til å inneholde mening. Derfor brøt det rasjonelle sammen, og språket fikk en selvstendig, irrasjonell rolle. Det finnes ikke noen felles virkelighet, det vi omgir oss med og viser til, er ikke verden, men våre egne fiksjoner, noe vi selv har skapt hver for oss.

30bbaeb0b708c6893fde10801355d14e

Etter andre verdenskrig vokste det fram en kunstnerisk retning med utgangspunkt i det tilsynelatende meningsløse og håpløse i menneskets eksistens. Krigens redsler hadde vist hvor absurd menneskene kunne handle mot hverandre. Vi hadde utviklet et atomvåpen som kunne drepe alt menneskelig liv på jorden. I Hiroshima og Nagasaki hadde de vist at dette var et våpen som menneskene var villig til å bruke aktivt. Som Mary sier det i stykket: «Stenen tok fyr, slottet tok fyr, skogen tok fyr, mennene tok fyr, kvinnene tok fyr, …fuglene, fiskene vannet, himmelen…. Alt tok fyr….» Noe å grunne over, under overflaten.

I dette stykket blir vi altså vitne til samtaler om alt og ingenting og blir servert historier uten poeng eller sammenheng. Dialogene er derfor klisjéfylte og minner om en parodi med språket, samtidig som personene i stykket serverer indiskutable sannheter. Det finnes ikke en sannhet – alle skaper sin sannhet og moralregler, og alle er overbevist om at de har rett. Når språket i tillegg blir brukt som sjokkelementer eller musikalske virkemidler, er alt duket for en absurd og humørfylt forestilling der rollebyttene skjer fortere enn svint.

God fornøyelse!

Del på