Å ha det i seg

Tekst: Dag Atle Lee Eksund, leder for Pedagogstudentene ved høgskolen

Den store lærersatsingen GNIST spør om man "har det i seg?". Dette gjelder både mye kunnskap og evnen til å formidle den. Flere utdanningsinstitusjoner har problemer når det gjelder antall søkere og frafall fra de ulike pedagogiske utdanningene. Skyldes dette at det finnes for få som "har det i seg", eller er det utdanningsløpet i seg selv som skaper for få selvstendige lærere som møter forberedt til yrket?

Politikere klager uhemmet over at vi er det landet i verden som bruker mest penger på skolen. Likevel presterer norske elever langt lavere faglig enn elever fra andre OECD-land. Det er til tross for dette vanskelig å se hvordan den norske skolen kan bli bedre med en innstramming av økonomiske midler. De økonomiske midlene må sørge for flere lærere enn i dag, bedre skolebygg, forhindre nedleggelse av skoler og, ikke minst, gi et kvalitetsløft blant fagpersonalet ved høgskoler og universiteter. Dette vil resultere i store kostnader for staten, men er en nødvendighet for å kunne opprettholde velferdssamfunnet og gi et konkurransedyktig næringsliv. I forhold til skolepolitikken har dessverre dagens regjering brukt mye tid sammen med media på saker som gratis skolemat, heldagsskole og bordbønn. Noe som er ganske trist med tanke på alle de utfordringene som ligger i å forbedre og utvikle den norske skolen.

Stortingsmelding 11 Læreren - rollen og utdanningen beskriver en fremdriftsplan for lærerutdanningen, en utdanning som etter hvert skal bli en femårig profesjonsmaster. Den nåværende allmennlærerutdanningen skal deles inn i to forskjellige utdanningsløp der begge er på fire år. Ett som kvalifiserer for undervisning i 1.-7. klasse, og ett annet som kvalifiserer for 5.-10. klasse. Om dette gir bedre lærere kommer an på om de ulike utdanningsinsitusjonene klarer å skaffe relevant innhold, praksis og veiliedning til de to ulike lærerutdanningene. Mindre utdanningsinstitusjoner vil trolig ikke kunne tilby en slik master, og heller ikke to forskjellige lærerutdanningsløp. Spørsmålet er om disse veiene alene skal være de eneste for å bli lærer. Førskolelærerutdanningen og praktisk pedagogisk utdanning må også få merke regjeringens lovnad om et kvalitetsløft. Med andre ord kan dette være "kroken på døra" for enkelte utdanningsinstitusjoner. Med tanke på både materiell, lengde på praksis perioder i løpet av utdanningen, veiledning fra høgskolen og et godt fagpersonell, vil det også kunne bli store kvalitetsforskjeller.

Ved enkelte utdanningsinstitusjoner har lærerutdanningen mange sprekker, både når det gjelder selve undervisningen, ikke-kvalifiserte øvingslærere, for få krav til studentene og lite tilrettelegging for studentengasjement. Videre må det legges ned større arbeid i å kunne gi ferdigutdannede lærere oppfølging og veiledning i læreryrket. Kunnskapsminister Solhjell har selv uttalt at vi må få læreren tilbake i klasserommet. Problemet i dag er at vi mangler mange lærere, og 26 undervisningstimer som tilsvarer full stilling i barneskolen er mer enn nok for de fleste. Uansett hvor velutdannet man er, så er det vanskelig, om ikke umulig, å jobbe mer enn en full stilling i et yrke. Når det gjelder kvalitet og kvantitet blant nyutdannede lærere, er det "ja takk, begge deler" som gjelder. Skal man være realist når det gjelder politikernes lovnader, må vel en av disse delene være godt nok for en stund fremover. I og med at kvalitet kan heve statusen på læreryrket, må dette være den rette veien å gå.  

Som man kan se, er det ikke nok å "ha det i seg", man er også avhengig av at utdanningen i seg selv er så god at man bygger på det man har i løpet av studiene. Mange er usikre på om de har valgt rett utdanning, derfor er det viktig at utdanningen er så god at den enten tenner en gnist i studenten, eller at man finner ut at utdanningen ikke passer for meg. Hvorvidt man "har det i seg" før man begynner på lærerstudiet er i det hele tatt ikke så viktig. Utdanningen skal i seg selv gi så mange utfordringer, veiledning og et teoretisk grunnlag, at selv om man ikke "har det i seg" kan man allikevel bli en god lærer som er glad i jobben sin. Hva man legger i "å ha det i seg" kan det være alt fra evnen til å formidle noe, ta ansvar og veilede andre til det å kunne samarbeide og være engasjert.

Med all medieoppstyret omkring den norske skolen, med fokus på elever som presterer dårlig og lærere som ikke gjør en god nok jobb, er det likevel bra at noen velger en lærerutdanning og er forberedt på å ta ansvar for et av samfunnets viktigste oppgaver, å la elevene få kunnskap, bli selvstendige og la de få utvikle seg sammen med andre. Statusen og respekten til læreren blir skapt av læreren selv, politikerne, media og rundt middagsbordet til familier med barn i skolen. Hva som konkret kan gjøres for å øke statusen og respekten til læreren ligger i hendene på dem selv og politikerne.

Til tross for en svak jobb av dagens regjering, er det heller ikke sikkert at det vil gå så mye bedre med en borgerlig regjering. Det er lite trolig at noen tør å ta det nødvendige løftet i skolen med tanke på hva det vil koste, og Høyre og Venstre, som begge satser mye på skolen, har ganske forskjellig politikk på dette området. Frp mangler skolepolitikk, og det som dagens regjering har gjort med å dele allmennlærerutdanningen i to, ser jeg på som et hvileskjær fremfor en oppbygging av en femårig profesjonsmaster i læreryrket. En ny lærerutdanning skal skape kompetente yrkesutøvere, både av de som tror og vet at de har det i seg, og av de som har lyst å finne det ut. Enten du er student, politiker, lærer eller har barn i skolen, trenger lærerutdanningen din gnist til å forbedre seg.