Profesjonsutøvelse i helse- og sosialsektoren skjer for det meste i ansiktsnære relasjoner og i ulike kontekster. De fleste utdanninger til velferdsstatens hjelpeyrker vektlegger relasjonell kompetanse. Profesjonsutøvelsens kontekstuelle vilkår er derimot mindre vektlagt. I dette emnet er ambisjonen å utvikle kandidatenes evne til refleksjon over forholdet mellom strukturelle vilkår og relasjonell profesjonsutøvelse. Konkret vil en analysere kulturelle, samfunnsmessige, politiske og organisatoriske endringsprosesser som har medført nye krav og forventninger til profesjonsutøvere, både "ovenfra" fra politikere og styringsbyråkrati, og "nedenfra" fra brukere, media og publikum. Eksempelvis gjelder dette individualisering og identitetspolitikk, nye maktformer (governmentality), ulike styringslogikker (New Public Management), endrede metoder for tilsyn og kontroll (transparens og accountability), krav om kunnskapsbasert/evidensbasert profesjonsutøvelse, samt brukermedvirkning og individuell tilpasning. Emnet vil utforske hvilke utfordringer og dilemma som oppstår av disse prosessene, og hvordan ulike rammevilkår fremmer eller hemmer god profesjonsutøvelse.